Under industrisamfunnets fremvekst i det 20. århundre ble den sterke stat med sentral styring toneangivende for den sosiale utvikling i de skandinaviske land. Velferdsstatens byråkrati er tilsynelatende et effektivt apparat for kontroll, produksjon og fordeling av sosial omsorg basert på industrisamfunnets behov, men det samme apparat er mindre
egnet for utvikling til følge av endrede forhold i den omkringliggende verden. Sentralt dirigert omsorg passer ikke alle og overgangen til tjenestesamfunnet krever sin løsning. Sosialt entreprenørskap kan være en metode å bruke for å tilnærme seg en løsning på den tilsynelatende umettelige og stadig ekspansivt voksende etterspørsel av menneskers
behov for hjelp og trøst som de tradisjonelle og vel innarbeidede aktører på den allerede eksisterende arena fra industrisamfunnets tid ikke formår å imøtekomme på en god og tilfredsstillende måte. To prinsipper står mot hverandre; byråkratiets hierarkiske maktapparat hvor informasjon meddeles fra toppen og det private entreprenørskap på lokalt plan med kollegial medvirkning fra interessentenes side. Sosialt entreprenørskap er både et begrep og et fenomen som i svært liten grad er omtalt i skandinavisk sammenheng. Nyere empirisk forskning i Skandinavia viser at det forretningsmessige entreprenørskap er et relevant forskningsområde hvis resultater peker i retning av at det private initiativ hos helt alminnelige mennesker, uten overstyring fra sentrale myndigheter side, er en sterk drivkraft til utvikling i det økonomiske system. En parallell kan kanskje finnes i det sosiale entreprenørskap.